Den praktfulle boken "Håndplagg til bunader og folkedrakter" har jeg fått i fødselsdagsgave. Den er en av de vakreste bøker jeg har sett, og kan varmt anbefales! Hvis du skulle bli fristet, kan du bestille boken her.
Boken omhandler 100 forskjellige håndplagg knyttet til folkedrakter og bunader og inneholder fantastiske bilder av håndplagg fra hele Norge, både de gamle fra norske museer - og nystrikkede håndplagg.
Boken gir informasjon i form av oppskrifter og arbeidsteknikker om: strikking, hekling, nålbinding, søm i vadmel, broderi på strikking, broderi på stramei, strikking med perler, broderi med perler, flosskanter m.m. Alle håndplaggene, fra hele landet, vises med foto av de gamle plaggene, mønstertegninger, arbeidsbeskrivelser og foto av de nye, rekonstruerte plaggene. Du kan lese om garntyper, lære å lage floss (frynser) og tvebandstrikking.
Broderte eller mønsterstrikkede vanter og votter var populære både som kjærestegaver og i forbindelse med bryllup.
Bildene nedenfor viser noen smakebiter fra boken som er skrevet av Heidi Fossnes. Eva Brænd har tatt de flotte bildene.
Vakre brudevotter fra Sør-Aurdal i Valdres i Oppland.
Det mest spesielle med disse vantene fra Setesdal i AustAgder, er kanskje at det henger løse trådender i hver fingertupp. Dette vises på mange gamle bilder. Etter fellingen ble tråden bare festet med en knute eller et par sting, og så ble den kuttet av noen cm fra fingertuppen. Vanten her har imidlertid ingen trådtupper.
Vanten fra Setesdal er sydd i ca. 1830 og kom til Norsk Folkemuseum i 1896. Vantene ble gitt i gave fra bruden til brudgommens foreldre og søsken. De ble brukt til stas av både kvinner og menn.
Min farmor hadde disse vantene i mange år og hun passet godt på dem, dessverre hadde noen kastet dem etter hun døde.
Disse vantene fra Valle i Setesdal ble brukt av både kvinner og menn. Også i denne vantetypen var det vanlig med en tråd i enden av hver finger.
Vantene fra Gol i Hallingdal i Buskerud finnes det mange av. Noen med floss, andre uten. Samme mønstertype er også benyttet på pulsvanter.
Vantene kommer fra Vålund Gård i Tinn i Telemark og er fra første halvdel av 1800-tallet.
Vantene fra Vålund Gård er fotografert sammen med Skjælingskleda fra Tinn i Telemark. Drakttypen var i vanlig bruk på 1800-tallet.
Vantene fra Mo i Telemark skal ha vært brukt som brudgomsvanter. De kom til Norsk Folkemuseum i 1897.
Votter fra Gol i Hallingdal i Buskerud med de karakteristiske hallingdalsrosene, også kaldt "laukar". Vi kjenner dem også fra bunader i området.
Pulsvanter fra Løyland Gård i Valle i Setesdal i AustAgder (Norsk Folkemuseum)
Votter som slutter forann fingrene og med halv tommel, heter mufler. Både kvinner og menn brukte mufler til hverdags til f.eks. høyraking eller annet arbeid som lett ga vannblemmer på hendene. Disse var uten pynt. De broderte ble kun brukt av kvinner til pent. Disse pulsvantene vises på det øverste bildet på denne siden.
Broderimotiv til pulsvanter fra Valle i Setesdal.
Vanter fra Vik i Sogn og Fjordane antagelig laget mellom 1880 og 1890.
Vottene fra Sauherad i Telemark er nålbundet av Tone Tollefsen og brodert av Heidi Fossnes. Denne type votter ble brukt som kirkevotter.
De nystrikkede vantene fra Telemark er fotografert sammen med en beltestakk fra Aust-Telemark.
Vantene her er fra Ramberg Gård i Heddal i Telemark. Vantetypen skriver seg fra andre halvdel av 1800-tallet. Det sies at flosskanten kom på moten rundt 1870.
Vantene fra Heddal er laget av Helga Fahre Bergland. Hun vant 1. pris for dem på Dyrskun i Seljord 2002.
Vantene fra Ness Gård i Sauherad i Telemark og er antagelig fra siste del av 1800-tallet.
Vantene fra Sauherad i Telemark er her strikket og brodert av Helen Juell, og fotografert sammen med en Beltestakk.
Vantene her kommer fra Vinje i Telemark. De har vært vanlige i Telemark fra begynnelsen på 1800-tallet og utover.
Votter fra Telemark er nålbundet av Tone Tollefsen og brodert av Heidi Fossnes.
Nystrikkede votter fra Øvre Numedal i Buskerud. Modellen finnes på Telemarks Museum og stammer sansynligvis fra slutten av 1700-tallet.
"Tvibandvåttur" er strikket med to farger, gjerne med en stor 8-bladsrose som hovedmotiv på håndbaken. Vantene kommer fra Flesberg i Buskerud.
Nye pulsvanter strikket av Målfrid Johnsen og brodert av Heidi Fossnes og fotografert sammen med en gammel bunad fra Hallingdal i Buskerud. Modellen til disse pulsvantene ble gitt i gave til Norsk Folkemuseum i 1892. De var fra Dengerud Gård i Ål i Hallingdal.
Vanter fra Voss i Hordaland. Lignende vanter i hvitt har vært brukt som brudgomsvanter.
Votter fra Ramby Gård i Ullernsaker i Akershus.
Rundt 1870 skjedde det en revolusjon innenfor garnfarging. Plutselig hadde man tilgang til mange farger man tidligere kun hadde sett i planteriket. Vantene over kommer fra Hallingdal i Buskerud.
Vottene fra Limingen i Nord-Trøndelag ble kalt "kykjevott" og brukt som stasvotter eller brudevotter sist på 1800- og først på 1900-tallet.
Vantene fra VestAgder er brodert med naturalistiske blomster i sterke farger.
Pulsvanter eller halvvotter fra Numedal i Buskerud var vanlig på midten av 1800-tallet. "Rosesauma vottar" hørte til høytidsdrakten om vinteren, både for kvinner og menn.
Vantene som vises her kommer fra Hardanger i Hordaland. På museets arkivkort står det "Valdrestype", men både fasong og broderi minner mere om vanter fra Telemark. Det er en kjent sak at "Telemarksvantene" ble populære også utenfor fylket, og at en del havnet over fjellet til Vestlandet.
Disse vottene fra Lom i Oppland kom inn til museet i 1898. De karakteristiske "høgkrågåvottene" fra Nord-Gudbrandsdalen ble brukt i tidsrommet 1770-1860.
Vottene her er fra 1800-tallet og kommer fra Østre Slidre i Valdres i Oppland.
Pulsvanter fra Gol i Hallingdal, Buskerud
Votter med mønster blir på samisk kalt "girjefáhcat". Den norske betegnelsen er "krinavotter". Dersom mønsteret går over det hele, som på vottene her, kalles de "helkrina votter". Som skikk og bruk er blandt samene i Kautokeino, er mønstrene individuelt preget, ikke to par er helt like.
Mønster til samiske votter fra Kautokeino i Finnmark
0 comments:
Post a Comment